Tirsdag ble jeg kontaktet av Per. "Det kommer noen tyskere som ønsker å dykke på Edith på lørdag" var meldingen. Min første tanke var at dette har jeg ikke tid til, men etter å ha tenkt en stund, ombestemte jeg meg, og la inn dykket i Aktivitetskalenderen til DUK, og sendte ut email til alle i klubben.
Til alt overmål, fikk jeg selv dykke på "Edith" sist torsdag. Dermed lå alt til rette for kyndig dykkeledelse av to tyske gjestedykkere denne lørdagen.
Vår klisjéaktige formening av tyskere på Norgesferie er disse som etter å ha levd hele livet i det tyske innlandet, evt. padlet på en elv eller innsjø, drar på ferie til Norge, og drar langt til havs i en liten robåt og må reddes av Kystvakten. Jörn og Andreas passet ikke inn i den kategorien, men i den andre formeningen vi har av tyskere: Når tyskerne bestemmer seg for noe, da er det fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Jeg kommer ned på kaia litt etter kl 10. To biler av typen VW-Multivan står allerede på kaia. 2 dykkere med hver sin bil, men med flasker nok til et komplett søndagsdykk. De har akkurat vært på en ukes dykketur til Vestlandet, og ønsker å avslutte med et dykk på "Edith" før de tar fergen til Hirtshals.
Jörn har rebreather mens Andreas dykker med 2x18 liter.2x18 liter er ikke bare tungt, men kjempetungt. Andreas minner mer om en gammel mann der han strever med å få utstyret i båten. Ute ved dykkeplassen lasser han i tillegg på seg 2 stage-er, men det blir for tungt. Han kommer seg ikke over ripa. Jeg tar av ham stage-ene, og hjelper ham opp på ripa. I vannet gir jeg ham stage-flaskene.
Dykkerne forsvinner i dypet, og jeg har 90 minutter for meg selv ved overflata. Været er så som så, men det er vindstille. Jeg fortøyer båten i bøyen som er festet til vraket.
Værmeldingen har meldt laber bris. Den kommer, og er alt annet en "laber". Etter en stund er vinden så kraftig, at bøya til "Edith" trekkes ned av dykkebåten. Jeg starter motoren og går inn mot land, der de tyske gjestene har avtalt å dykke opp etter endt deco-stopp. Etter kort speiding i den urolige vannoverflaten, er bobler tydelig å se. Da vet jeg at i hvert fall Andreas er på plass. Og antar at Jörn med rebreather befinner seg på samme sted.
I samme øyeblikk kommer en dykkebåt til. Jeg kjører bort til den, og veksler noen få ord med dykkerne. Det er noen dansker som har tatt turen hit for å dykke på "Edith".
Noen minutter senere dukker to fornøyde dykkere opp. Vinden gjør manøvreringen til en utfordring. Jeg legger båten opp mot vinden, og kjører sakte mot dykkerne. Jeg må bruke motoren for ikke å drifte for mye. 2x18 liter med dykker festet til, skal opp stigen, da er det best å holde båten i ro.
Etter å ha lastet om bord stagene først, klatrer Andreas opp stigen. Med langsomme skritt kjemper han seg opp i båten. Jörn har det enklere; på lange, dype dykk, er re-breather vektmessig en kjempefordel.
Vi kjører tilbake til klubbhuset. Jörn drar kjensel på den andre dykkebåten, og hevder at de er på besøk hos Moss Undervannsklubb.
Tilbake ved Kranbrygga er det så godt som vindstille. Vinden har en retning som ikke tar ved klubbhuset, og det er greit å legge til. Det kom ingen medlemmer på dette dykket. Kanskje for kort frist. Eller mange hadde andre ting fore denne midtsommerdagen. Men jeg ble kjent med to hyggelige og erfarne dykkere. Og fikk vite mer om dykkemuligheter i Tyskland, et land jeg har bodd i, og som jeg kjenner godt. Men som jeg ennå ikke har dykket i. Ennå.
Opplevd av Frode Lervik, Leder i Drøbak Undervannsklubb
Mer om "Edith" her:
http://dykkepedia.com/wiki/Edith